Født 6 august 2009 død 11 Juli 2022

I dag skulle du blitt 13 år jenta mi, men sånn ble det ikke.

Den 11 Juli var dagen du måtte forlate oss, en blytung mandag, torsdagen før hadde vi vært oss dyrlegen, fordi du hadde vært slapp, og hatt litt utflod noen dager, og beskjeden var brutal, livmorhalskreft.

Dyrlegen anbefalte sterkt at du måtte få slippe, så vi fikk helga på oss til å ta farvel, en helg med masse tårer å kos.

Du bekjempet kreft en gang, men denne gangen ble det for mye, du hadde fortjent så veldig mye mer.

En høstdag i i 2009 kom du stormende inn i mitt liv, ja du ga livet en ny dimensjon, med dine sprell å alltid klar for nye eventyr, du ville alltid være med der det skjedde noe, og slik var det hele veien alltid vi to.

Men nå er en epoke over, å selv om det nå snart har gått en måned siden du måtte forlate oss, går det ikke en dag uten at jeg feller tårer for deg, det gjør så ufattelig vond og vite at aldri mer blir det du og jeg, jeg savner deg så jævli, savner at du drar meg opp om morgenen, at du kommer med snuta å vill ha oppmerksomhet, at du spør om vi skal finne på noe og varmen fra den silkemyke pelsen din når du bare ville ha kos.

Du var rett og slett familien min, og skal jeg være ærlig var dette tøffere en når jeg mistet pappa i januar, for dette kom så brått å brutalt.

De første dagene etter, hørte jeg deg hele tiden, du gikk over gulvet, jeg hørte deg ute, å jeg måtte ut å se om du var der flere ganger, men sakte innser jeg at du nå er borte jenta mi, men glemt blir du aldri.

Du holdt meg i form, daglige kilometer fikk meg ned over 30 kg, så nå er jeg bekymret over åssen det vill gå, du sørget for at jeg fikk kontakt med folk på våre daglige turer, å du ville ofte innom tante og onkel på turen, vi hadde liksom en unnskyldning for og bare gå innom, du ga meg livet.

Tusen takk Frøya, verdens beste sjel , hedersplassen skal du ha.

Jeg stryker over din gylne pels,
men halen din slår ikke mer.
Øynene dine er lukket igjen
over øyne som ikke ser.
Ditt gylne hjerte har sluttet å slå-
aldri mer løpe, hoppe, gå.
Alt er slutt…., det er over nå.
Jeg legger hodet mitt ned mot ditt,
og tårene drypper som blod.
Aldri mer skal det bli som før-
aldri mer «oss to».
Som isende kulde inni meg
kjenner jeg noe dør med deg.
Jeg må reise meg, sier de,-jeg går mot en dør.
Der ute går livet videre som før.
Jeg snur meg – du ligger så livløs og stille.
Du kan ikke komme, selvom du ville.
Skriket vil ut, men jeg lukker min munn.

Tusen takk for livet Frøya jenta mi.

Follow